Historien i Montenegro og i Herceg Novi

Husk at kyststrekningen i Montenegro har en helt annen historie enn sentralområdet. Her nede hersket i rekkefølge fønikerne, grekerne, bysantinerne, romerne, venezianerne, tyrkerne, frankerne, østerrikerne, italienerne og tyskerne. Kotorfjorden ble en del av Montenegro først i 1918-1922. Husk også å trykke på kartene for å forstørre.

1913

Fjellandet øst for Adriaterhavet var i oldtiden en del av Illyria, der folket ble kalt illyrere. Det illyriske språk er en lite kjent gren av den indoeuropeiske språkgruppen. Rester av språket finnes fortsatt i stedsnavn og personnavn. Illyrerne ble av greske historikere beskrevet som barbarer som tatoverte seg og ofret mennesker til gudene. En nyere og mer korrekt forståelse av begrepet er at barbarer i grekernes øyne var alle som ikke behersket det greske språk. De illyriske klanene synes å ha hatt utbredelse lenger nordover i forhistorisk tid, men der ble de fordrevet av kelterne. Som i de andre samtidige kulturer var det stadig kriger både innbyrdes og mot naboer, og langs adriaterhavskysten markerte de seg som sjørøvere. Sterke statsdannelser ser man ikke her før senere.

(Herceg Novi: Mens omgivelsene er rike på arkeologiske funn fra illyrisk tid er det i denne regionen relativt få funn, noe som kan ha sammenheng med tidlig jordskjelvaktivitet. Takket være innsatsen til fagfolk ved Regionmuseet i Herceg Novi ble det i 1962 startet undersøkelser som påviste rester etter tidlige illyriske bygninger nær Kruševice og Vrbanj. Mens folk fortsatt bodde i huler begynte de i områder uten slik tilgang å bygge hus. Disse funn er røttene til den tidlige, primitive arkitekturen i området. I tillegg til de nevnte boplassene ble det nær Vrbanj funnet gravhauger og rester av forsvarsverker. Det er påvist at illyrerne organiserte sin sosiale struktur omkring familien og klanen, og ved Vrbanj kan vi se hvordan den tidligste bosettingen i området startet.)

Grekerne og fønikerne begynte å opprette kolonier på denne kyststrekningen ca 600 f.Kr. De viktigste bystatene ble Epidamnos (Durrës, Albania) og Salona (nær Split).

Det romerske Balkan på 300-tallet

I perioden 400 f.Kr – 379 e.Kr hadde først grekerne sterkest posisjon og mest innflytelse i området, men gradvis tok romerne mer og mer over. Etter to kriger, i 229 og 219 f.Kr underla romerne seg en del av Illyria og i 167 f.Kr tok de resten, unntatt Dalmatia som holdt seg uavhengig til Octavian erobret landet i 33 f.Kr. Den siste oppstanden mot romerne ble slått ned av Tiberius år 4 e.Kr. Den romerske hovedvegen Via Adriatica fra Epidauros (Cavtat) til Skodra (Skadar) passerte Kotorbukta, og langs denne ruta ble små romerske bosettinger lokalisert. Den gamle romerske byen Duklja (Dioclea) ved Podgorica lå langs den romerske hovedvegen og hadde sin storhetstid under keiser Vespasian (69-79 e.Kr). Latinsk språk og kultur bredte seg raskt, og Illyricum ble en av de viktige romerske provinser. Under keiser Augustus ble den delt i provinsene Dalmatia og Pannonia. Tollområdet Illyria omfattet et enda større område, et område som 379 e.Kr ble delt mellom de to rikshalvdeler i romerriket.

(Herceg Novi: Ikke alle ligger langs Via Adriatica, men av landsbyer fra denne perioden kan nevnes: Stanišićevo, Čenići, Lučići (Sutorina), Bajer (Herceg-Novi), Lalovina (Zelenika), Obješnjak, Mašinska og Vojinovo (Kumbor). Videre Ðenovići, Grabe og Rake (Bijela), Kamenari og spesielt Rose og Žanjica hvor bygningsrester, stentøy, mynter, mosaikker og tidlig kristen byggeskikk vitner om at området som nå utgjør kommunen Herceg-Novi hadde relativt stor bosetting i den romerske perioden. Ut fra denne lista kan det ikke hevdes at Herceg-Novi tidligere het Bajer, men at det i området lå en liten bosetting som het Bajer. En liten bydel i det øvre Topla-området heter i dag Bajer, mellom Topla og Španjolafestningen.)

Den bysantinske epoken er egentlig også gresk, da det var grekere som befolket kystområdet rundt Egeerhavet og Konstantinopel (Bysants). Denne perioden gav sterk kulturell påvirkning. Men i enda større grad skulle den slaviske innvandringen fra 500-tallet bringe fremmede impulser til området. Illyrerne ble delvis fortrengt og delvis assimilert av slaverne, som kom med nye sosiale tradisjoner og nye måter å organisere seg på. På 900-tallet hadde de dannet en delvis uavhengig stat under navnet Duklja, men med tette bånd til Serbia. I mindre grad også til Bysants og Bulgaria.

(Herceg Novi: Blant de politisk selvstyrte områdene fra denne perioden var Dračevica en av de første. Det administrative området Dračevica synes å ha dekket Travunija (Trebinje i Hercegovina og Konavle i Kroatia, av det som i dag ligger utenfor kommunen. Mens andre deler av den moderne kommunen, som områdene omkring Bijela og Lušticahalvøya, synes å ha ligget utenfor. Som del av Dračevica er nevnt spesielt: Travunija og Konavle i vest, Mokrine, Mojdež, Ratiševina, Sušćepan, Kameno, Trebesin, Podi, Žljebi, Sasovići, Kuti, Zelenika, Savina, Igalo, Žvinje og Bunovići.)

Duklja fikk sin uavhengighet fra Det Bysantinske Imperiet i 1042. I tiårene som fulgte okkuperte de de nærliggende regioner Raska and Bosna, og ble anerkjent som kongedømme. Men allerede i 1186 ble de erobret og innlemmet i Serbia under enevoldshersker Stefan Nemanja. Dette nyerobrede landet opptrer nå under navnet Zeta. Etter Serbias kollaps i siste halvdel av 1300-tallet, kom en annen klan; Balšić-dynastiet, til makten i Zeta-staten. Den omfattet sent på 1300-tallet bare et lite landområde omtalt som Pastrovici, navngitt etter Pastrović-klanen. Gjennom 1400-tallet ble det også omfattet av fjellregionen Øvre Zeta der Crnojević-dynastiet hersket. Og da dukker navnet Crna Gora opp i kildene. Min teori er at navnet er gitt av klanens navn og ikke av fargen på fjellene, som er hvit-grå. Misforståelsen kommer fra Italia, der de kalte landet Monte nero.

I 1421 ble Zeta-staten igjen annektert av Serbia. men med deres fall i 1455 proklamerte Crnojević-klanen det foreløpig siste frie kongedømmet på Balkan; Crna Gora. I  1499 falt imidlertid den også for Det Osmanske Imperiets overmakt. De innlemmet det i sandžaket Shkodër [tyrkisk administrativ enhet med base i Skadar, Albania]. I to korte perioder, 1514-1528 og 1597-1614 var Crna Gora et eget autonomt sandžak.

(Herceg Novi: Herceg Novi ble grunnlagt som festningsby i 1382 av den bosniske kong Stjepan Tvrtko I. og ble derfor kalt Sveti Stefan, senere også Castelnuovo. Det var allerede en fiskerlandsby på det tidspunkt. Etter kongens død ble byen annektert av hertugen av Herzegovina, Sandalj Hranić av Kosač-klanen. Under hans styre ble det startet salthandel i byen. Hans nevø, hertug Stjepan Vukčić Kosača, arvet byen når han døde. Under denne Stjepan ekspanderte Castelnuovo til å bli en by, nå med navnet Herceg Novi. Det Osmanske imperiet tok byen i 1482 og hersket her i 200 år, til 1687. Da ser vi bort fra at spanjolene hærtok byen fra 1538-1539.)

På 1500-tallet hadde Crna Gora (Montenegro) en enestående form for autonomi innenfor det Ottomanske Imperiet, der de lokale klaner var fritatt fra visse restriksjoner. Likevel nektet de å underkaste seg, og gjennomførte en rekke opprør gjennom 1600-tallet. Noe som kuliminerte helt mot slutten av århundret med et knusende nederlag for tyrkerne. De ble de facto uavhengige i 1711, men fikk veldig begrenset internasjonal anerkjennelse.

Montenegro ble da en teokratisk stat ledet av en ”vladika”; serbisk-ortodoks metropolitt [erkebiskop]. Jeg oversetter deres tittel med bispehertug, da de også hadde høyeste politiske status. Og alle ble rekruttert fra familien Petrović-Njegoš fra Landsbyen Njeguši. Det var Danilo I. Šćepčev 1696-1735, Sava II. 1735-1781, Vasilije III. (sammen med Sava II.) 1750-1766, Petar I. (Sveti Petar Cetinjski) 1782-1830, Petar II. 1830-1851 og Danilo II. 1851-1852. I 1852 ble tittelen bare politisk og endret til knjaz (fyrste) og Danilo II. fortsatte som det til 1860, og ble etterfulgt av Nikola I. 1860-1910. Han proklamerte kongedømmet Montenegro i 1910 og tjente som konge til 1918 da han måtte dra i eksil.

rød stiplet linje viser område innlemmet i Albania Veneta før 1573
 og den blå linjen viser området under andre verdenskrig

(Herceg Novi: Herceg Novi har en veldig annerledes historie enn den montenegrinske. Venezia okkuperte det sørlige Dalmatia i 1420 administrert som ”Albania Veneta”. Det omfattet på det meste hele kystsonen i dagens Montenegro, og videre både sørover og nordover. Men den albanske delen og den sørlige montenegrinske gikk tapt til Osmanerne i 1571. Kotorfjorden derimot klarte de å beholde, med Kotor som en av 13 distriktshovedsteder. I 1798 ble Herceg Novi med Kotorfjorden annektert av Østerrike, men ble overdratt til Russland ved Pressburg-traktaten i 1805. Ved Tilsit-traktaten i 1807 ble så Herceg Novi overdratt til Frankrike. Vi snakker her om Napoleonskrigenes mange fredavtaler. Fjorden og byen var en del av Dalmatia til 1809, da de ble innlemmet i Napoleons såkalte Illyriske Provinser. Herceg Novi ble, sammen med resten av fjorden, okkupert av montenegrinske styrker i 1813, og en provisorisk administrasjon støttet fra Montenegro ble basert i Dobrota i ni måneder, før østerriksk-ungarske tropper ankom. Første verdenskrig var i gang. De fire krigsårene var Herceg Novi innlemmet i det såkalte ”Dalmatiske Kronland” med Zadar som hovedsete.)

fyrstedømmet i 1862

Montenegro var ved Berlinkongressen i 1878 anerkjent som et fritt og selvstendig kongedømme. Dette fikk solid internasjonal anerkjennelse, i motsetning til det som hadde skjedd i 1711. Territoriet var utvidet flere ganger i krigene mot osmannerne, og det var en selvsikker Nikola I. som kunne ønske velkommen en lang rekke land til å etablere ambassader. Han etablerte til og med diplomatiske forbindelser med det Osmanske Imperiet. Da han i 1910 erklærte kongedømmet var det slutten på en fredelig epoke i regionen på nær 30 år. Men det skulle snart endre seg, med to Balkan-kriger i 1912 og i 1913, og ikke minst den store 1914-1918. Med Balkankrigene mistet tyrkerne nesten hele Balkan og grensene mot Serbia ble omforente, og byen Skadar ble forært det nyopprettede Albania.

I første verdenskrig tok Montenegro parti med Serbia mot sentralmaktene. Fra tidlig i 1916 til krigens slutt var de okkupert av Østerrike-Ungarn. Da alliansemaktene frigjorde Montenegro vedtok parlamentet å nekte kong Nikola I. å komme hjem. Han flyktet til Frankrike under krigen. De vedtok dessuten å gå i union med kongedømmet Serbia, noe som førte til omfattende opptøyer og kamper, kjent som ”jule-opprøret”, mellom monarkistene (de grønne) og unionistene (de hvite). Først i 2011 ble kongefamilien rehabilitert, men helt uten offentlige oppgaver og posisjoner.

Kongedømmet Montenegro forsøkte å ta Kotorfjorden ved å bombe fra Lovćen-området under første verdenskrig, uten suksess. I 1918 rykket den serbiske arme inn og ble mottatt som frigjørere. Regionen ble del av den selvproklamerte Staten av Slovenere, Kroater og  Serbere, men egentlig mest en direkte union med Serbia. Innen kort tid ble staten proklamert kongedømme, og fra 1929 gitt navnet Jugoslavia. Fjorden var en region i kommunen Dalmatia inntil 1922, innlemmet i Zeta Oblast (fylke), for så å bli del av banovinet Zeta fra 1929 (banovine er en administrativ enhet). I 1922 ble Montenegro formelt kalt Cetinje Oblast i Zeta-området av Kongedømmet av Serbere, Kroater og Slovenere. Først nå ble fjorden formelt en del av Montenegro. Dette større banovinet Zeta dekket et område helt opp til Neretva-dalen. Den serbiske kong Alexandar I. var den dominerende kraft i den nye statens styre og stell. Banovinet Zeta var ett av ni innenfor kongedømmet. Det omfattet dagens Montenegro, og deler av Kroatia, Bosnia og Serbia. Banovina-systemet ble avviklet i 1941.

Montenegro ble i 1941 okkupert av Mussolinis krigsmaskin og annektert til kongedømmet Italia. Dronningen av Italia var født i den montenegrinske kongefamilien og hun ba sin konge om å bevirke at Montenegro ble frigjort fra Jugoslavia. Fra våren 1942 til høsten 1943 var Kotorfjorden annektert til den italienske provinsen Dalmatia. Etter italienernes tilbaketrekning kom Montenegro under direkte kontroll av tyske tropper, og en blodig geriljakrig fulgte. Tyskerne trakk seg ut i desember 1944, og partisanene under kommando av Josip Broz Tito tok kontrollen.

(Herceg Novi ble også annektert av italienerne i 1941, og ble en del av provinsen Cattaro (Kotor). Allerede den 10. september 1943 klarte partisanene å gjenerobre byen.)

Montenegro ble etter denne krigen en av seks republikker i den Sosialistiske Federale Republikken Jugoslavia (SFRJ). Den gamle byen Podgorica var lagt i grus og aske, men oppstod av asken som Titograd til ære for presidenten. Gjenoppbygginga etter krigen ble omfattende, og Jugoslavia framstod etter hvert som en industrinasjon med gode relasjoner både østover og vestover. Tito brøt offisielt med Stalin i 1948 og utviklet sin egen alliansefrie tilværelse. Den nye konstitusjonen i 1974 satte for første gang samarbeidet mellom republikkene alvorlig på prøve. Det endte med svekket sentralmakt, og mer autonomi for bl.a. Montenegro.

Vi kjenner alle til opptrappinga mot; og forløpet under de vonde borgerkrigene i begynnelsen av 1990-tallet. Etter oppløsningen av SFRJ i 1992 ble Montenegro stående i union med Serbia i den Federale Republikken Jugoslavia. En folkeavstemning ga 96 % oppslutning om unionen, men den ble bojkottet av muslimer, albanere, katolikker og av de som ønsket å frigjøre seg fra Serbia. Et velkjent og mye brukt, men lite effektivt politisk våpen i regionen. Under krigene fra 1991-1995 ble montenegrinerne mest omtalt og fordømt for raidet mot og forbi Dubrovnik.

I 1996 markerte regjeringen under Milo Đukanović distanse fra Serbia under Slobodan Milošević. Montenegro formet sin egen økonomiske politikk, og tok i bruk tyske mark som sin valuta. Når den europeiske valuta ble opprettet fra 2002 fulgte de med tyskerne over til euro. Mellom Montenegro og Serbia var det anspent ved flere anledninger, ettersom myndighetene i Podgorica stadig fristilte seg fra Beograd, der Milošević kjempet for å holde unionen samlet med stadig mer tilspissede utfall som også omfattet serbere i andre land. Hans angrep i Kosovo og Metohija førte til opptrapping internasjonalt og NATO-angrep våren 1999. På montenegrinsk jord førte bombetoktene til begrensede materielle skader.

I 2002 kom Serbia og Montenegro overens om en ny samarbeidsavtale med en mer desentralisert statsunion. Og etter hvert om en avtale der Montenegro kunne holde folkeavstemning om løsrivelse. Den ble avholdt 21. mai 2006. Den ledet, med 55,5 % av stemmene, fram til selvstendighetserklæringen i parlamentet den 3. juni 2006.

Kilder:
Herceg Novi sa okolinom, II izdanje, glavni urednik Lazar Seferovic, Herceg Novi 1987
Offisielle internettsteder for Herceg Novi, Montenegro og andre
Wikipedia, illustrasjoner og informasjon