Ressurser og kilder

Baštensko višegodišnje cveće, Balaž Eržebet – Purčai Geza, Novi Sad 2005.

Enciklopedija Moja lepa Bašta baštenskog bilja, Jirgen Volf – Angelika Trol, Novi Sad 2007

Exotic Flora of The Canary Islands, Juan-Alberto Rodriguez Pérez, León 1999.

Flora i Vegetacija Hercegnovskog Područja s Posebnim Osvrtom na Parkovsko Bilje, prof. Dušan Popović i dipl.ing. AnteSterniša, Herceg Novi 1971.

Ishrana u Prirodi, treće izdanje, urednik profesor Slavica Đerić-Magazinović, Beograd 1990

On the Illyrian-Mediterranean endemic plants in flora of the Herceg-Novi surroundings. Summary from Melanija Obradović in BOKA, 20/1 Zbornik Radova iz Nauke, Kulture i Umjetnosti, Herceg Novi 1998.

Wikipedia, og en lang rekke andre internettsteder.

og
en lang rekke bekjentskaper med lokal kunnskap.

Obs! jeg har sett meg fristet til å laste ned enkelte bilder fra nettet der jeg selv ikke har truffet på plantene i riktig vekstsesong.

Flora P

parietaria judaica (spreading pellitory) (..) (crikvina/štirenica)

Stedegen plante med rosa- eller rødhårete stengler. De små hvite eller rosa blomstene er festet til stenglene. Et kallenavn; sticky-weed kommer av at blomstene og de hårete stilkene klistrer seg fast til hva som måtte komme i kontakt, men i motsetning til enkelte beslektede nesler svir ikke hårene. Hovedsaklig betraktet som ugress, ofte å finne i veikanter og på konstruksjoner. Plantens pollen er svært allergifremkallende. I Australia er den også kjent som astma-ugress.

paris quadrifolia (true-lover’s knot/herb paris) (giftlilje) (vranina oko)

Stedegen plante med en enslig blomst med fire eller flere meget smale, trådaktige grønne kronblad, og med grønne begerblad. Blomsten vokser opp fra en bladplate bestående av fire eller flere blader rundt stengelen. Hver plante produserer kun en, blåbær-lignende frukt. Den er giftig.

passiflora (passion flower) (pasjonsblomst) (strast cvijet)

En slekt med omlag 500 arter av blomsterplanter. De fleste er  klatrere, andre er som busker, og noen arter er urteaktige. De dekorative blomstene har en unik blomsterstruktur, som i de fleste tilfeller krever en stor bie for effektivt å kunne pollinere. Størrelsen og strukturen på enkelte arters blomster er optimalisert for pollinering av kolibrier. For de fleste artene blomstrer hver blomst bare én dag. De fleste arter har runde eller avlange spiselige frukter, pasjonsfrukt, avhengig av art og kultivar.

paulownia tomentosa (empress tree/princess tree) (keisertre) (..)

Fra Kina. Treet produserer store hjerte-formede til femfliket løv, ordnet motsatt i par på grenen. Unge blad kan være sammensatt tre og tre, og de kan være mye større enn bladene på mer moden vekst. Disse massive blader kan være opptil 60 cm vide. Treet blomstrer på bar kvist tidlig på våren, med rørformede lys-lilla blomster. Frukten er en tørr, egg-formet kapsel. I Kina er det gammel skikk å plante et keisertre når jentebarn blir født. Derfor er kanskje det norske navnet en feiltolking. Jeg ville ha kalt det keiserinne-tre. Det rasktvoksende treet modnes sammen med henne, og når hun er gifteklar blir treet felt. Av veden lages artikler til henne som medgift.

persicaria bistorta = polygonum b. (snake root/bistort) (hønsegress) (srčanik/srcenjak)

Stedegen, urteaktig og blomstrende plante som finnes i hele Europa. Det latinske navnet bistorta refererer til det forskrudde utseende på roten. Bladene sitter nederst på den høye stengelen. De er avlange-ovale eller trekantet-ovale i formen. Planten blomstrer fra sent på våren til midt på sommeren. Blomsten er rosa og former et klubbeaktig aks. Frukten er en tredelt, kastanjefarget muskatnøtt. Planten foretrekker fuktige jord. Den går i dvale i tørkeperioder, og slipper bladene inntil fuktforholdene igjen er tilstrekkelige. I denne kulturen er planten kjent under en rekke navn; želudnjak, želicara, jermen, kačji trave, racjak, srčanica, srcenjaca og štavljika. Det skyldes nok at tørkede deler av roten er flittig i bruk som addetiv i brennevin. Srčanika er en svært populær og helsebringende rakija. Rotstengler av planten brukes også for å lage ekstrakter og komplekse téer for bruk i behandling av anemi, diaré, sår i munn og tannkjøtt; og rensing av andre sår, hemorrhoider eller ulike hudsykdommer.

phillyrea angustifolia (..) (oljetre) (uskolisna zelenika)

Stedegen, eviggrønn busk eller lite tre. Bladene vokser i motstående par, små, læraktige, og ovale til lansettformede. Blomstene er små, ​​grønn-hvite, og produsert i korte klaser i bladfestene. Frukten er en bær som inneholder ett enkelt frø.

phillyrea latifolia = p. media (green olive tree) (oljetre) (širokolisna zelenika/obična z.)

Stedegen, eviggrønn busk eller lite tre. Bladverket er sølvfarget. Blomsten er gul-grønn og har en rik, fruktig parfyme. Bærene er mørke til sorte og ser nesten ut som oliven.

phoenix canariensis (canary island date palm) (kanariapalme) (kanarska datula)

En slektning av phoenix dactylifera, den ekte daddelpalmen, fra Kanariøyene. Det er en stor, enkel palme. Grenene er finnete, med 80-100 blad på hver side av den sentrale bladstilken. Palmen utvikler blomsterklaser på stilker ut fra kronen. Den er særbu; dvs de er mannlige og kvinnelige individ. Frukten er en oval, gul til oransje bær med ett stort frø. Fruktkjøttet er spiselig, men det er for tynt til å ha verdi. Plantesaften brukes til å lage palme-saft og de ​​ulike delene av palmen forøvrig benyttes til en rekke formål, f.eks grenene som tak eller solparasoll.

phoenix dactylifera (date palm) (daddelpalme) (obična datula)

Sannsynligvis fra Midtøsten, der den dyrkes for sin spiselige, søte frukt. En middels stor palme som vokser enkeltvis eller danner en gruppe med flere stammer fra en enkelt rot. De finnete grenene på alle phoenix-palmene har det til felles at bladene inne ved stammen er omdannet til lange torner. Grenene på denne palmen har den særegne V-formen. Kronen kan bli 10 m bred. Tørket eller fersk frukt kan spises som den er, eller den kan være kandisert og spist som snacks. Den inngår i en rekke spennende oppskrifter. Dadler har høyt tannin-innhold og brukes medisinsk med rensende effekt.

photinia serratifolia (chinese photinia) (..) (fotinija)

En eviggrønn busk fra Kina. Den vokser vanligvis med en uregelmessig krone med viklede grener. Tett bladsetting med elliptiske til ovale blader der ferske blad er lyse i fargen, mens de modnes til mørkegrønne og eldes med røde fargesettinger. Tidlig på våren bærer busken flatformede klaser av små hvite blomster. De avgir en mild, hagtorn-lignende duft. På de fleste arter photonia er frukten lyserøde eller sorte bær som blir sittende på planten langt inn i vinteren.

phytolacca decandra (pokeweed) (kermesbär svensk) (vinoloza)

En prydbusk, der navnet henviser til den blodrøde fargen på planten. Den brukes i urtemedisin for å stimulere flyten av lymfe, og den framkaller oppkast etter bare ganske små doser.

picea abies (norway spruce) (norsk gran) (smreka)

Dette store eviggrønne bartreet dekker store deler av Skandinavia og nordlige Russland, og er jo godt kjent for oss, men her nede oppfattes det som eksotisk og blir plantet i hager som en kuriositet. Det finnes enkelte stedegne bestander av dette treet i innlandet på Balkan, hvor den høyest målte står i nasjonalparken Sutjeska i Bosnia på grensen til Montenegro, og er 63 m høy. Populasjonene i Nord-Europa har normalt lengre kongler.

picea glauca (white spruce) (kvitgran) (bijeli omorika/smrča)

Et stort eviggrønt bartre fra Nord-Amerika. Barken er tynn og skjellete, og flasser av i små sirkulære plater. Kronen er smalt kjegleformet hos unge trær, men mer sylindrisk på eldre trær. Konglene er hengende og slankt sylindriske. Treet har stor kommersiell verdi i Canada som tremasse til plate- og papirproduksjon.

picea omorika (serbian spruce) (serbergran) (pančićeva omorika)

Et sjeldent, lite utbredt, stedegent bartre fra Drina-dalen med en total utbredelse på bare ca 60 hektar, mellom 800-1600 moh. Det er et mellomstort eviggrønt grantre. Skuddene er gul-brune og tett hårete. Nålene er flatet i tverrsnitt, mørke blå-grønne over, og blå-hvite under. Konglene har en form der de er bredest over midten, mørke-lilla, nesten svarte mens de er unge, men modnes til mørke-brune. De har stive skjell. Treet ble først artsbestemt som egen populasjon i 1875, og oppkalt etter den serbiske botaniker Josif Pančić; med tilnavnet Omorika som ganske enkelt er det serbiske ordet for gran.

pinus halepensis (aleppo pine) (aleppofuru) (alepski bor/bijeli bor)

Et stedegent, liten til middels stort eviggrønt bartre. Barken er oransje-rød, tykk og dypt oppsprukket nederst på stammen, og tynn bark som flasser i den øvre kronen. Nålene er veldig slanke, tydelig gulgrønne og produsert i par. Konglene er smale og koniske; grønne først, men modner til glanset rød-brune. Harpiksen fra denne furua brukes til å smakssette den greske vinen retsina.

pinus heldreichii (bosnian pine) (bosnisk furu) (munika/crna mura/smrč)

Et stedegent eviggrønt bartre; blant de furusortene med hard ved. Nålene sitter i par, to og to. Konglene har tynne, skjøre skjell; mørke blå-lilla før modning, og slår over i brunt når de modnes. I Orjen-fjellene vokser denne sorten mest i sørvendte skråninger, mens abies alba holder seg i de mer fuktige nordvendte fjellsidene.

pinus nigra (european black pine) (svartfuru) (crni bor)

Et stedegent stort og eviggrønt bartre. Treet har vanligvis en avrundet konisk form som ungt, men det blir mer uregelmessig med alderen. Barken er grå til gul-brun, og er oppsprukket i flak, noe som blir enda mer utpreget med alderen. Nålene sitter i bunter av to. De er lange og mørke, og moderat skinnende grønne. Modne kongler har rundede skjell, med farger fra grønn til blek grå-gult eller gult.

pinus pinaster (maritime pine) (strandfuru/klyngefuru) (primorski bor)

Et stedegent, mellomstort eviggrønt bartre. Barken er oransje-rød, tykk og dypt oppsprukket nederst på stammen; noe tynnere oppover i kronen. Nålene sitter i par. De er meget tykke, lange og blågrønne til utpreget gul-grønne i fargen. Konglene er koniske; grønne først men modnes til glanset rød-brune. De åpner seg sakte over flere årene, eller etter å ha blitt varmet opp av en skogbrann, for så å slippe frøene. Treet er kommersielt viktig som tømmer i sitt naturlige vekstområde, som omfatter hele Sør-Europa.

pinus pinea (stone pine) (pinje) (pinija)

Et stedegent, stort eviggrønt bartre. Som ung plante framstår det med en buskete kuleform, ettersom det vokser får det form mer som en paraply eller kalesje; og som voksen med den karakteristiske flate og brede kronen. Barken er tykk, rød-brun og dypt oppsprukket i brede vertikale plater. De myke mellomgrønne nålene sitter i bunter av to. Men på unge trær sitter de enkeltvis og er blågrønne. Konglene er bredt ovale, og tar 3 år for å modnes; lengre enn noen annen furu. Frøene kalles pinjekjerner, pinjenøtt eller pinjola, og er store, lysebrune med et pulveraktig svart belegg, og har en vinge som faller av veldig enkelt. Treet er ett av de mest betydningsfulle trær i naturskogen i dette området. Det har vært dyrket og brukt for sine spiselige pinjekjerner siden forhistorisk tid. I nyere tid er det også blitt populært som prydplante.

pistacia lentiscus (mastic) (mastik) (tršlja)

En stedegen eviggrønn busk som kan vokse til 4-5 m. Bladene er finnet med 5 eller 6 par læraktige enkeltblad; denne sorten er uten blad i enden av bladstilken. Blomstene er svært små og ​​grønne. Hunnplantene produserer små bær, først røde, men svarte når de modnes, og ca 4 mm i diameter. Planten er blitt dyrket for sin aromatiske plantesaft. Denne harpiksen samles ved å kutte i barken på stammene. Denne væsken blir soltørket til klumper av hard, sprø og nesten gjennomskinnelig harpiks. Når den tygges, mykes den opp og blir til en skinnende hvit og ugjennomsiktig tyggegummi. Mastic brukes til lakk, hudkrem, tannkrem, godteri, tyggegummi, parfyme, brus, mastika- eller ouzo-brennevin og i medisin. Mastic har vist seg å ha effekt i behandling av sår på grunn av sin anti-inflammatorisk og rensende effekt. Det må bemerkes at den kjente kulinariske pistasjenøtten er hentet fra arten pistacia vera.

pistacia terebinthus (terebinth/turpentine tree) (terebint) (smrdljika)

Et stedegent og løvfellende lite tre eller stor busk som kan bli 10 m høy. Bladene er ulike-finnete med 5 til 11 motsatte blanke ovale enkeltblad. De har har blad i enden av bladstilken, i motsetning til den eller veldig nære slektning pistacia lentiscus som mangler dette særtrekket. Blomstene er rød-lilla, og kommer samtidig med bladverket tidlig på våren. Frukten består av små, runde bær, 5-7 mm lange, røde til svarte når de er modne. Alle deler av planten har en sterk harpikslukt. Det er derfor de her kaller det smrdljika, - det stinker. Denne harpiksen brukes som råstoff for terpentin, muligens den tidligst kjente kilden. Planten er rik på tannin og harpiks, og var kjent for sine aromatiske og medisinske egenskaper allerede i det klassiske Hellas. I Tyrkia produseres det tradisjonelt en kaffe-lignende drikk, kjent som menengic eller bittim av ristet frukt fra dette treet. Av planteoljen er det blitt laget såpe.

pittosporum tobira (japanese cheesewood) (pittosporum) (pitospera/pitosporum)

Et eviggrønt tre som her ofte er trimmet som busk eller hekk. Bladene er ovale i formen med kanter som bukter seg på undersiden. De er læraktige og hårløse; mørkere og blankere på oversiden. Blomsterstanden er en klase av duftende blomster med fem hvite kronblad. Frukten er en hårete, lysegrønn til hvit hard kapsel. Treet er tørke-tolerant og ganske hardført. Mange kultivarer er blitt utviklet, inkludert dvergformer og varianten variegata med spraglete blad. Planten er meget giftig. Enkel berøring kan forårsake sår. Her er den kjent og fryktet som basis til brygg for selvmord.

platanus acerifolia (london plane) (almindelig platan dansk) (..)

Dette store løvtreet er vanlig antatt å være en hybrid av platanus orientalis og platanus occidentalis. Det ble først registrert i Spania i det 17. århundre, hvor disse to artene var blitt plantet i nærhet til hverandre. Barken er vanligvis blek grå-grønn, jevn og avskallet, eller brun og hel. Bladene har tykk og stiv vev. De er brede og håndfliket nesten som lønneblad. Unge blad om våren har belegg med fine, stive hår, men disse slites av og ved slutten av sommeren er de helt eller nesten hårløse. Blomstene vokser en til tre sammen i tett kuleformet blomsterstand fra en hengende blomsterstilk, med hann- og hunnblomster på separate stilker. Frukten modnes etter ca 6 måneder, og er en rund kapsel av frø med mange stive hår. Kapselen åpner seg sakte over vinteren for å slippe de mange frøene. Treet kan i perioder skape pusteproblemer for mennesker med astma, og sevjen kan irritere menneskelig hud, ved berøring.

platycladus orientalis (oriental arborvitae/biota) (..) (..)

Fra Kina. Tidligere ble denne planten plassert i slekten thuja, men den er bare fjernt beslektet. Til forskjell fra thuja har denne de distinkte kantede konglene, vingeløse frø, og et bladverk nesten helt uten duft. Bladverket former flate grener med skjell-lignende blad, 2-4 mm lange. Konglene er grønn-blå, men modnes brune, og har 6-12 tykke skjell arrangert i motstående par.

plumbago capensis = p. auriculata (cape leadwort) (hinnebeger) (plumbago)

Denne klatrebusken er fra Sør-Afrika. Bladene er tynne og har små prikker. Bladstilken har en vinge i bladfestet som folder seg om stengelen. Bladene er grønne, arrangert i spiral, enkle, hele med en konisk base og ofte med en hårete kant. Undersiden av bladene er grågrønne, noen ganger med hvitaktige skjell, tilsynelatende for lysrefleksjon. Blomstene kan variere fra nesten hvite til dyp-blå, ofte bly-blå. Navnet plumbago er avledet fra det latinske navnet for ”bly”, noe som skyldes at planten ble antatt å kunne kurere blyforgiftning.

 

prunus

Det finnes rundt 430 arter prunus spredt over hele de nordlige tempererte regioner på kloden. Bladene er enkle, vanligvis lansettformede, ufliket og ofte med nektar på bladstilken. Blomstene er vanligvis hvite til rosa, noen ganger røde, med 5 kronblad og 5 begerblad, og ofte et stort antall pollenbærere. Blomstene vokser enkeltvis eller i skjerm på 2 til 6, og hos noen arter til og med i klase. Frukten er en kjøttfull steinfrukt med ett enkelt, relativt stort hardskallet frø. Det finnes så mange kultivarer at det er umulig i denne sammenhengen å presentere hver enkelt art, annet enn med blomstene. Men de kan avvike fra kultivar til kultivar. Fruktene kjenner vi jo.

prunus armeniaca (apricot) (aprikos) (marelica)

prunus avium (sweet cherry) (morell) (trešnja)

prunus cerasifera (cherry plum) (kirsebærplomme)
(djenerika/dženerika/crvenolisna šljiva)

prunus cerasus (sour cherry) (kirsebær) (višnja)

prunus domestica (plum) (plomme) (šljiva)

prunus dulcis (almond) (mandel) (badem)

prunus laurocerasus (cherry laurel) (laurbærhegg)
(lovor višnja)

prunus mahaleb (rock cherry) (weichseltræ dansk)
(rašeljka/sreslovina)

prunus persica (peach) (fersken) (breskva)

prunus serotina (wild black cherry) (vill kirsebær)
(divlja trešnja)

prunus spinosa  (blackthorn/sloe) (slåpetorn)
(trnjina/trnovina)

pulmonaria officinalis (lungwort) (lungeurt) (plućnjak)

En stedegen eviggrønn plante. Bladene er ovale og stive med hvite eller grå flekker. Når de traktformede blomstene åpner seg tidlig på våren er de rosa, men går etter en tid over til fiolett og endelig til blå. Planten har vært dyrket i århundrer som en medisinsk urt. Et signaturtrekk ved planten er bladflekkene som gjør at de minner om syke lunger. Derav også navnet.

punica granatum (pomegranate) (granateple) (šipak/mogranj/nar)

Et løvfellende lite tre fra Asia. Bladene er glanset, smalt avlange og hele. Blomsten er knallrød med fire til fem kronblad (ofte mer på kulturplanter). Noen arter dyrkes for blomstenes skyld, uten å bære spiselig frukt. Men den spiselige frukten har en avrundet sekskantet form og har tykt rødlig skinn. Den inneholder 600 frø. Hvert frø ligger i et lite rom med fruktsaft. De spiselige frøkapslene har farger alt fra hvit til dyp rød eller lilla. Planten dyrkes for sin søte, saftige frukt.

pyracantha coccinea (scarlet firethorn) (..) (ognjeni trn)

En stedegen, stor og eviggrønn busk som er verdsatt for sitt spektakulære utseende gjennom høsten og vinteren med purpur-farget frukt, og sin evne til å tåle tørke. Den skyter lange, hengslete stengler i alle retninger, og framstår som viklet sammen i en haug. Den er bevæpnet med skarpe torner. Bladene er mørke og skinnende grønne. Den produserer klaser av små hvite blomster, opptil 5 cm på tvers og som vokser tett sammen slik at det ser ut som hele planten har et fast dekke av blomster. Bærene modnes i rike farger fra grønt til nyanser av rødt, oransje eller gul. De vedvarer gjennom vinteren til tidlig neste vår, avhengig av klima og appetitt hos den stedegne fuglebestand. Bærene er veldig bitre, men spiselige når de kokes, og det kan bli en fremragende gelé.

pyrus pyrinae (pear) (pære) (kruška)

Stedegne middels store trær, ofte med en høy, smal krone. Noen få arter er busker. Bladene er enkle; glanset grønt på noen arter, tett sølvaktige og hårete på andre. De varierer i bladform fra bred oval til smal lansettformet. Blomstene er hvite, i sjeldne varianter gule eller rosa. Men alle har fem kronblad, og er ikke ulik epleblomstene. Her også finnes det et utall kultivarer som gjør det umulig i denne sammenhangen å beskrive hver enkelt.